Da zoologen kom til Leka
Av Bjørn Sigurd Larsen
Dagen etter ørnerovet i 1932 har Aftenposten saken på forsiden. «Ørnen tok barnet», står det med feite overskrifter. I de nærmeste ukene følger Aftenposten opp saken, nesten uten unntak som førstesidestoff. Debatter tar av i både i inn og utland.
Som en oppfølging av debatten bestemmer Aftenposten seg for å sende en av Norges mest anerkjente zoologer til Leka. Dr. Phil. Hartvig Huitfeldt-Kaas ankommer Leka tidlig i august 1932. Oppdraget er å undersøke saken på vitenskapelig grunnlag og lage en rapport. Han har samtaler med en rekke av de involverte, som lensmann Erik Torvik og doktor Fossum.
Kaas bestiger Hagafjellet og sjekker den lille hylla Svanhild ble funnet.
Han foretar en rekke beregninger.
«Kan umulig ha foregått på annen måte»
20 august 1932 presenterer Aftenposten rapporten, som vekker oppsikt fordi den konkluderer med at det ikke finnes annen forklaring enn at ørna tok Svanhild. Her er det noen interessante konklusjoner.
«Min oppfatning av vår største rovfugls evne til å transportere tunge byrder er efter denne undersøkelse undergått en betydelig forandring. Kanskje kan jeg ved min beretning få nogen skeptiske fagkolleger til å følge mig.»
«Da der av flere er ytret sterk tvil om riktigheten av ørnens rov på Leka, vil jeg her uttale at jeg efter de foretatte undersøkelser må anse tildragelsen for helt sikker, om ikke av annen grunn så fordi den umulig kan ha foregått på annen måte.»
«En annen forklaringsgrunn kunde være at hun av fremmede var brakt opp på fjellet av sensasjonslyst eller av ren ondskap. Her til vil jeg bemerke, at så ondskapsfulle mennesker tror jeg ikke finnes på Leka, at de ville latt et lite barn bli igjen oppe i fjellet på kanten av en avgrunn.»
«Enkelte har trodd at den lille pike av ren eventyrlyst skulde ha vandret opp i fjellet på egen hånd. Det anser jeg for utelukket. Fordi et så lite barn umulig kunne ha kommet opp den store uren nedenfor, som jeg selv brukte en halv time å gå opp».
Her er noen flere interessante konklusjoner fra rapporten:
1. Svanhild veide 19 kilo. Huitfeldt-Kaas gjengir samtaler med doktor Fossum som undersøkte Svanhild. Fossum slår fast at Svanhild veide 19 kilo. Og så skriver han «At den lille pike virkelig veide 19 kilo har jeg forsikret mig om ved å veie henne om igjen.» Det er noen som har påstått at vektene den gang ble angitt i pund og at de to herrer ble lurt av dette. I rapporten er det ingenting som tyder på at de to oppegående mennene skulle ha oversett en så elementær detalj. Ikke minst doktor Fossum, som i sitt yrke til stadighet måtte veie barn.
2: Det slås fast at Svanhild lå på ryggen da hun ble tatt av ørna. Hun hadde dermed ansiktet vendt opp mot ørna (eller stor-måsen, som hun trodde det var) og ikke ned mot bakken, som mange tror og som tegninger som er laget viser. Plaggene var rufset opp, spjælet og ødelagt rundt brystet, der Svanhild også hadde sår.
3: Havørnas løfteevne. Huitfeldt-Kaas forteller at han har mottatt en meddelelse fra lensmann Erik Torvik på Leka som tyder på at grensen for en havørnas transportevne kanskje ikke er nådd med de nevnte 19 kilo. Torvik skriver til Kaas at en mann fra disse trakter, for cirka 40 år siden, la ut en sau som åte, som veide 32 kilo. Mens mannen lå på lur, kom en ørn og slo ned på sauen og fløy omtrent sju meter til værs med den før den måtte den ned igjen.
Rapporten
Aftenpostens gjengivelse av rapporten er skannet. Du kan du lese artikkelen i sin helhet, med litt tilpassing til dagens språkform. Dersom du ønsker å lese den originale saken, ligger den vedlagt som bilde. Allerede dagen før laget Aftenposten følgende «appetittvekker» på forsiden:
Førstesiden fredag 19. august 1932:
Det er nu omtrent halvannen måned siden meddelelsen kom om det besynderlige barnerov på øen Leka, hvor ørnen bortførte et 3-4 års barn og etterlot det høit oppe i fjellet. Meddelelsen blev på mange hold mottatt med skepsis, og diskusjonens bølger gikk høit, selv langt utenfor Norges grenser. For om mulig å bringe dette sterkt diskuterte spørsmål på det rene, har Aftenposten anmodet zoologen dr. phil. Hartvig Huitfeldt-Kaas om å foreta en reise til stedet for på et vitenskapelig grunnlag å klarlegge hendelsen. I det store lørdagsnummer i morgen offentliggjøres resultatet av denne reise.
Her er rapporten slik den ble gjengitt i Aftenpostens morgennummer lørdag 20. august 1932:
Våre beretninger om det at en ørn bortførte barn på Leka vakte – som man vil huske – oppsikt og sterk diskusjon her i landet og i utlandet. Etter vår anmodning har nå zoologen dr Huitfeldt-Kaas undersøkt forholdene på stedet. Vi gjengir her hans beretning.
To mil nord for øya Leka nordligst i Nord-Trøndelag fylke, langt ut i havet, ligger det lille fiskeværet Hortavær, som består av en mengde lave småøyer og holmer. Søndag 5. juni reiste eieren av en liten gård på en av øyene, Haldor Hansen, til Leka for å få sitt yngste barn døpt. Her ligger nemlig sognets kirke og her er presten boende.
Dåpsfest holdtes på den lille gård Kvalømyra på øyas nordside. Blant de familiemedlemmer som fulgte med til Leka var også Haldors nest yngste barn Svanhild. som den gang var 3 år og åtte måneder gammel. Om ettermiddagen hadde hun hatt lov til å springe omkring litt utenfor huset. Da hun kort tid efter skulle kalles inn igjen. var hun ingensteds å finne tross iherdig ettersøkning.
Gården ligger langt fra sjøen og der er intet vann eller nogen større bekk eller farlig myr i nærheten, det var derfor ganske uforklarlig hvorledes hun kunde rent forsvinne i det nesten trebare, oversiktlige terreng. Kort før var hun sett sittende på gressbakken ca. 100 meter fra huset. Da ettersøkningen fremdeles ikke gav resultat, ble der telefonert til alle kanter med anmodning om assistanse. Oppfordringen ble straks etterkommet og der møtte en mengde folk frem. All søken var lenge forgjeves, inntil nogen av de letende kom på den ide å søke opp på et nærliggende høyt, bratt fjell, som på rektangelkartet står benevnt Brandfjellet. Det danner et vidstrakt platå over øyas indre og har på nord- og vestsiden bratt avfallende sider, hvor man kun på enkelte steder kan klatre opp.
I omtrent 2 kilometers avstand fra Kvalømyra høyt oppe I fjellveggen har et ørnepar I en lang årrekke hatt rede. Til disse ørnene hadde tre av ettersøkningsmannskapene fått mistanke. Kunde det være mulig at ørnen hadde tatt barnet? En undersøkelse av redet og dets omgivelser ble besluttet. Ettersom de kom nærmere fjellveggen syntes deres mistanke å bestyrkes ved at ørnene viste sig usedvanlig urolige og stadig fløy omkring og utstøtte «forskjellige slags skrik». Så var det at en av de tre, Jentoft Sveinsen, mens han kravlet oppover nogen nesten ubestigelige avsatser et stykke nedenfor ørneredet plutselig støtte på den savnede. Her lå hun nede I en grop ved kanten av en avgrunn. Finneren tenkte med gru, sa han, på den forfatning hun måtte være i etter ørnens behandling. Ved nærmere ettersyn viste det seg imidlertid at hun lå og sov og da hun ble vekket kunde det ikke merkes at der var noget annet i veien med henne enn at hun var dyktig forfrossen. Med adskillig besvær ble hun båret nedover de første farlige kneiker og ned gjennom uren og videre i triumf hjem. En mann ble sendt i forveien for å melde den gledelige begivenhet og for å tilkalle doktoren for sikkerhets skyld. Denne, dr. Fr. Fossum på Skei, kom I bil øyeblikkelig. At han således straks ved hjemkomsten til Kvalømyra fikk anledning til å undersøke henne, hennes klær og tale med henne er av betydelig Interesse for konstateringen av at ørnerovet var en virkelighet.
Han har velvillig meddelt følgende: Barnet var meget rikelig forsynt med klær – så langt nordpå er det jo ennå kaldt i begynnelsen av juni. Ytterst hadde hun et meget tykt, sterkt ullskjerf tullet først rundt hodet og halsen og så i kryss over brystet og bundet sammen på ryggen med to solide knuter. Skjerfet var ca. 2½ meter langt og ½ meter bredt og strålte i høyrøde. gressgrønne og gule farger. Under dette hadde hun en tynn lys ullkjole. derunder to underkjoler og to liv.
Ørnens klør hadde tatt tak midt over brystet i skjerfet og gjennomboret dette og alle innen forliggende klesplagg unntagen det aller innerste liv, som var helt uberørt. I skjerfet var der bare to rundaktige huller etter klørne. De øvrige tøyplagg var spjælet. Klørne hadde altså ikke nådd inn til kroppen som var ganske uskadd, når unntas et lite skrubbsår I pannen, som ørnen kanskje ikke engang var skyld i.
Hva sier nu lille Svanhild selv om ørnen og bortførelsen?
Hun er svært lite meddelsom. Barn som lever på sådanne avsides liggende fiskevær som Hortavær blir vel kanskje noget sky, iallfall like overfor fremmede. Imidlertid har hun til forskjellige av sine omgivelser, litt etter litt spontant kommet med nogen opplysninger som gir oss anledning til i hovedsaken å slutte oss til hva der ved anledningen har gått for sig.
«Der kom en stormåse og tok mig», var noget av det første hun meddelte. Om selve bortførelsen gjennom luften har hun hittil Intet kunnet fortelle. De to kilometers fart opp til plassen oppe i fjellet hvor hun ble gjenfunnet, har formodentlig skjedd på mindre enn et minutt. Ansiktets oppadvendte stilling under transporten gjennom luften har vel gjort utsikten nedover mot jorden umulig. Som foran nevnt hadde ørnen slått klørne i henne på brystsiden. Dernest skal hun ha fortalt at måsen ikke ville slippe taket, «men så kauket jeg og gjorde sånn» Og så viftet hun med begge armene i været for å vise hvordan hun gjorde. «Og så fløy’en. Hadde Jeg hatt en stein skulde jeg kastet den på’n», skal hun også ha sagt. Hun hadde nok Ikke så stor respekt for denne «stormåsen» allikevel. Når hun anså ørnen for en stormåse så var en sådan oppfatning fra hennes standpunkt naturlig. Hjemme på Hortavær er der ingen ørner. men der flyr hele dagen lang rundt husene en mengde måser. både store og små.
Den plass oppe i fjellet hvor hun ble funnet igjen ligger ifølge rektangelkartet ca. 270 meter over havet. Da garden Kvalømyra ligger ca. 20 meter over havet har ørnen på de 2 kilometer hevet seg ca. 250 meter til værs med den veldige byrde på 19 kilo. En forbausende kraftprestasjon av en ørn, som vel ikke veier mere enn høyst det halve. At den lille pike virkelig veide 19 kilo har jeg forsikret mig om ved å veie henne om igjen.
Ennå foreligger der et par uttalelser fra henne fra den ufrivillige reise. Efter at hun hadde fått vite at det var en ørn og Ingen måse hun hadde hatt med å gjøre spurte dr. Fossum henne om ørnen var snill eller slem, så svarte hun: «Ørna var snill». Det skal vel bety at den ikke tilføyet henne nogen korporlig skade. Da hun hadde fått jaget ørnen bort har hun tydeligvis søkt å orientere seg i omgivelsene, for hun forteller at hun kunne se hjem, det vi si ned til Kvalømyra. Det er nok riktig, for man kan fra stedet tydelig se gården der nede i fugleperspektiv. «Men jeg kunde ikke komme ned». Så ropte jeg på pappa, men han kom ikke». Og så begynte hun å gråte, sier hun, og så har hun vel grått seg i søvn.
Jeg tror ikke ørnen har landet med henne nettopp på det sted hvor hun ble gjenfunnet. Det står blant annet et par små bjerketrær der som gjør det lite sannsynlig formodentlig er dette skjedd på en litt større flate i nærheten og så har hun under forsøket på å finne vei ned av fjellet kommet ut på den avsats hvor hun fantes. Hadde hun gått videre den vei ville hun lett kunne falle ned fra en så stor høyde at hun hadde slått seg i hjel. Det var meget fornuftig av henne å bli igjen på det ufremkommelige sted hun var nådd hen til.
Hvorfor bar ikke ørna henne direkte opp til redet med en gang? kan der spørres. Jeg antar at dette kan forklares derved, at byrden var så tung at den simpelthen ikke orket å nå helt opp med en gang. Redet lå visstnok 10 til 15 meter høyere. Når den heller ikke syntes å ville gjenta sitt angrep i den nærmeste tid etterpå – der gikk fem timer før hun gjenfantes ved 11-tiden om aftenen – kan vel dette også tilskrives overanstrengelse ved bortførelsen. Kanskje er ørnen også blitt skremt, da den sterkt inntullede bylt den hadde fått med seg avholdt seg som et skrikende og sprellende lite menneske. For mennesker har ørnene ellers stor respekt og de er oftest meget sky og vanskelige å komme i hold.
Da der av flere er ytret sterk tvil om riktigheten av ørnens rov på Leka vil jeg her uttale at jeg efter de foretatte undersøkelser må anse tildragelsen for helt sikker, om ikke av annen grunn så fordi den umulig kan ha foregått på annen måte. Enkelte har trodd at den lille pike av ren eventyrlyst skulde ha vandret opp i fjellet på egen hånd. Det anser jeg for utelukket.
Fordi et så lite barn umulig kunne ha kommet opp den store uren nedenfor, som jeg selv brukte en ½ time å gå opp. En annen forklaringsgrunn kunde være at hun av fremmede var brakt opp på fjellet av
sensasjonslyst eller av ren ondskap. Her til vil jeg bemerke, at så ondskapsfulle mennesker tror jeg ikke finnes på Leka, at de ville latt et Iite barn bli igjen oppe i fjellet på kanten av en avgrunn. Og så skulle de dertil med kunst ha frembragt merker i tøyet etter ørneklør! Den lille ville nok ha fortalt om en eventuell bortførelse av fremmede folk og ikke bare om en stormåse.
I og for seg er bortførelse av små barn ved ørn ikke noget usannsynlig. Både fra vårt eget og fra fremmede land kjenner vi flere eksempler herpå. Men hva det for mig gjorde tildragelsen meget tvilsom var det bortførte barns størrelse. Det velde som foran nevnt 19 kilo. De barn som fra eldre tider berettes som bortførte, enten av landørn, eller sjø ørn har så vidt leg har kunnet bringe i erfaring alltid vært små spebarn. Min oppfatning av vår største rovfugls evne til å transportere tunge byrder er efter denne undersøkelse undergått en betydelig forandring. Kanskje kan jeg ved min beretning få nogen skeptiske fagkolleger til å følge mig.
En meddelelse jeg har mottatt fra lensmann Erik Torvik på Leka tyder på at grensen for en sjøørns transportevne kanskje ikke er nådd med de nevnte 19 kilo. For cirka 40 år siden, forteller han, hadde en mann i disse trakter lagt ut en sau som veide 32 kilo til åte for ørn. Mens han la på lur kom en ørn og slo ned på sauen og fløy omtrent sju meter til værs med den, men så måtte den ned igjen. For det ble for tungt.
Moralen av ørnehistorien fra Leka er: La ikke små barn bli igjen alene ute i marken i nærheten steder, hvor ørn har rede. Om barnerov ved ørn enn er ytterst sjelden kan det dog skje også i våre dager. Når bortførelsen på Leka fikk en så gledelig utgang som skjedd, skyldes det en enestående rekke av sammenfallende gunstige omstendigheter.
Hartvig Huitfeldt – Kaas